Hvem er sendebudet, Mohammad (s) ?

så bør vi huske at vi snakker om den edleste personen i verdenshistorien. Dette er ikke en ubegrunnet påstand. Den som leser denne biografien med et åpent sinn og lærer om hans oppførsel og etikk, vil helt klart sitte igjen med denne konklusjonen. Noen ærlige og oppriktige ikke-muslimer har også nådd denne konklusjonen.

  • Mohammad avstamningen
  • Fødsel, barndom, og profetvirke (s)
  • Beskrivelse av profeten (s)
  • Mohammad avstamningen

    an er Abu-Qasim (faren til Al-Qasim) Mohammad,
    sønnen til Abdullah som er sønnen til Abdul-Mutalib. Avstamningen hans kan spores tilbake til Adnan’s stamme, som er sønnen til Ismael [Guds profet, sønnen til Ibrahim, den som Gud valgte for Hans kjærlighet], må Gud opphøye deres omtale. Hans mor er Aminah, datteren til Wahb.

    Profeten (s) sa: ”Gud valgte virkelig stammen til Kinanah fremfor andre stammer fra Ismael’s barn, Han valgte Quraish fremfor andre stammer fra Kinanah, Han valgte Banu Hashim fremfor andre familier fra Quraish og Han valgte meg fra Banu Hashim.” (Muslim #2276)

    fiender bevitnet at han har den edleste avstamningen på jorden. Abu Sufyan som var islams erkefiende, før han ble muslim, bekreftet dette faktum fremfor Herakles, Romas hersker.

    Abdullah ibn Abbas, må Gud være fornøyd med han, fortalte at Guds sendebud skrev til keiseren og inviterte han til islam.
    Brevet ble sendt med Dihya Al-Kalbi som ga det til guvernøren i Basra som videreformidlet det til keiseren.
    Som ett tegn på takknemlighet til Gud, gikk keiseren fra Hims til Ilya (Jerusalem) da Gud ga han seier over den persiske hæren. Da keiseren hadde fått brevet fra Guds sendebud, og lest det, sa han, ”Få tak i noen fra hans folk (arabere fra Quraish-stammen) hvis de er her, for å spørre dem om Guds sendebud!”

    På den tiden var Abu Sufyan bin Harb i Sham med noen menn fra Quraish. De var kommet til Sham som handelsmenn, i den tiden da Guds sendebud og de vantro fra Quraish hadde besluttet våpenhvile. Abu Sufyan sa:

    ”Keiserens bud fant oss en plass i Sham, og han tok mine ledsagere og meg med til Ilya og vi fikk audiens hos keiseren. Han satt i sitt keiserlige hoff med krone på seg og de eldste dignitarene i Bysantin rundt seg. Han sa til oversetteren sin: ”Spør dem om hvem blant dem som er i nær familie med mannen som hevder at han er en profet.”

    Abu Sufyan svarte:

    ”Jeg er hans nærmeste familie.” Han spurte: ”Hva slags slektsforhold har du til han?” Jeg svarte: ”Han er mitt søskenbarn,” og det var ingen fra Bani Abd Manaf i karavanen unntatt meg selv. Keiseren sa: ”La han komme nærmere.” Han beordret mine ledsagere å stå bak meg, og sa til oversetteren sin: ”Si til ledsagerne hans, at jeg kommer til å spørre denne mannen om han som hevder å være en profet. Hvis han lyver må de motsi han øyeblikkelig.”

    Abu Sufyan tilføyde:

    ”Ved Gud! Hadde det ikke vært for skammen over at mine ledsagere skulle stemple meg som en løgner, hadde jeg ikke sagt sannheten om profeten da jeg ble spurt. Jeg betraktet det som skamfullt å bli kalt en løgner av mine ledsagere, så jeg fortalte sannheten”.
    Keiseren sa da til sin oversetter: ”Spør han om hva slags familie han tilhører.” Jeg svarte: ”Han tilhører en edel familie blant oss.” Keiseren spurte: ”Har noen andre blant dere noen gang hevdet det samme som han?” Jeg svarte: ”Nei.” Har du noen gang beskyldt han for å fortelle løgner, før han hevdet det han hevdet?” Jeg svarte: ”Nei”. Keiseren spurte: ”Var noen av hans forfedre konge?” Jeg svarte: ”Nei”. Keiseren spurte: ”Følger de adelige eller de fattige han?” Jeg svarte: ”Det er de fattige som følger han.” Keiseren spurte: ”Øker eller minker de i antall(daglig)?” Jeg svarte: ”De øker.” Keiseren spurte: ”Blir noen av de som går over til hans Deen misfornøyde og forkaster hans Deen?” Jeg svarte: ”Nei.” Keiseren spurte: ”Bryter han løftene sine?” Jeg svarte: ”Nei, men vi har våpenhvile med han nå og vi er redd for at han kan forråde oss.” Abu Sufyan tilføyde: ”Unntatt den siste setningen så kunne jeg ikke si noe mot han.”

    Keiseren spurte så Abu Sufyan: ”Har dere noen gang hatt krig med han?” Jeg svarte: ”Ja.”
    Han spurte: ”Hva var resultatet av stridene deres med han?” Jeg svarte: ”Noen ganger vant han og noen ganger vant vi.” Han spurte: ”Hva beordrer han dere til å gjøre?” Jeg svarte: ”Han ber oss tilbe Gud alene, ikke tilbe andre med Han og levne alt som våre forfedre brukte å tilbe. Han beordrer oss til å be, gi til veldedighet, være ærbar, holde løfter og returnere det som er betrodd oss.”

    ”Da jeg hadde sagt det, sa keiseren til sin oversetter: ’Si til Abu Sufyan at jeg spurte deg om hans avstamning og du svarte at han tilhørte en edel familie. Alle sendebudene kom faktisk fra den edleste avstamningen fra deres folk. Så spurte jeg deg om noen andre blant dere hadde hevdet noe sånt, og ditt svar var negativt. Hvis svaret hadde vært bekreftende, ville jeg trodd at denne mannen fulgte ett krav som har vært sagt før han. Da jeg spurte deg om han noen gang ble beskyldt for å lyve, var ditt svar negativt, og jeg tok det som en selvfølge at en person som ikke lyver til folk, aldri kunne lyve om Gud. Deretter spurte jeg om noen av hans forfedre var konge og ditt svar var negativt. Hvis det hadde vært bekreftende, ville jeg trodd at denne mannen ønsket å ta tilbake hans forfedres kongerike. Da jeg spurte deg om det var de rike eller fattige som fulgte han, svarte du at det var de fattige. Slik er faktisk de som følger sendebudene. Deretter spurte jeg deg om tilhengerne økte eller minket. Du svarte at de øker og det er faktisk resultatet av sann tro til den er komplett (i alle henseender).

    Jeg spurte deg om noen ble misfornøyd og forkastet hans Deen etter at de sluttet seg til den og ditt svar var negativt. Dette er faktisk tegn på sann tro, for når dets glede rører hjertene, vil ingen være misfornøyde med det. Jeg spurte deg om han noen gang har brutt sitt løfte, og du svarte negativt. Slik er sendebudene, de bryter aldri sine løfter. Da jeg spurte deg om du kjempet med han og han kjempet med deg, svarte du at han gjorde det, og noen ganger seiret han og noen ganger dere. Slik er virkelig sendebudene, de får prøvelser og den siste seieren er alltid deres. Deretter spurte jeg deg om hva han beordret dere og du svarte at han beordret dere til å tilbe Gud alene og ikke tilbe andre ved siden av Ham, levne alt som forfedrene deres tilba, utføre bønner, snakke sannheten, være ærbar, holde løfter og returnere det som er betrodd dere. Dette er virkelig kvalitetene til en profet som jeg visste (fra tidligere hellige skrifter) ville dukke opp, men jeg visste ikke at han ville være en av dere. Hvis det du sier er sant, vil han snart okkupere jorden under føttene mine. Hvis jeg visste at jeg helt sikkert ville nå frem til han, ville jeg umiddelbart gått for å møte han og hvis jeg var med han, ville jeg unektelig ha vasket føttene hans.’ ”
    Abu Sufyan tilføyde

    at keiseren deretter spurte etter brevet fra Guds sendebud, og leste det. Der stod det:
    Jeg begynner i Guds navn, Den Velgjørende, Den Barmhjertige. Fra Mohammad, Guds tjener og Hans sendebud, til Herakles, Bysantiners hersker. Fred være med tilhengerne som følger veiledningen. Jeg inviterer deg til islam (underkastelse til Gud). Aksepter islam og du vil være trygg, og Gud vil gi deg dobbel belønning. Hvis du avviser denne invitasjonen til islam så er du ansvarlig for å vill-lede bøndene (din nasjon).

    O skriftenes folk! Kom til et ord som vi har felles, at vi tilber Gud, at vi ikke assosierer noe med Ham når vi tilber Ham og at ingen av oss skal ta andre som guder ved siden av Gud. Hvis de da snur seg vekk, så si: Bær vitne om at vi er de som har underkastet oss (til Ham). [Koranen, 3:64]

    Abu Sufyan tilføyde:

    ”Da Herakles hadde avsluttet sin tale, ble det ramaskrik fra de bysantinske dignitarene rundt han, det var så mye bråk at jeg ikke forstod hva de sa og vi ble beordret ut av hoffet. Da jeg gikk ut med ledsagerne mine og vi ble alene, sa jeg til dem: ’Sannelig, profetens anliggende har fått makt. Kongen av Bani Al-Asfar frykter han.’ ”

    Abu Sufyan tilføyde:

    ”Ved Gud, jeg ble sikrere og sikrere på at hans Deen ville seire, til jeg endte opp med å akseptere islam.”

    (Bukhari #2782)
  • Fødsel, barndom, og profetvirke

    profeten ble født i år 570 i Quraish stammen (ansett som en nobel avstamming) i Mekka, som ble regnet som den religiøse hovedstaden på den arabiske halvøya.
    Araberne utførte Hadj i Mekka og gikk rundt Kabaen som ble bygd av profeten Ibrahim og hans sønn profeten Ismael, må Gud opphøye deres omtale.

    Profeten var foreldreløs. Faren døde før han ble født og moren døde da han var seks år gammel. Bestefaren hans, Abdul- Mutalib, tok vare på han. Da bestefaren døde overtok hans onkel, Abu Talib, omsorgen. Stammen hans og de andre stammene, tilba idoler laget av stein, tre og gull. Noen av disse idolene var plassert rundt Kabaen, og folk trudde at disse idolene kunne avverge skade eller forlenge goder.

    Gud, Den Opphøyde sa: (Du har virkelig en høy moralsk karakter.) [Koranen, 68:4]

    Thomas Carlyle sa i sin bok, ”Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History”:

    ”I tidlig alder ble han omtalt som en tankefull mann. Ledsagerne hans kalte han ”Al-Amin, den pålitelige”. En mann som var lojal, trofast og ekte i det han gjorde, snakket og tenkte. Han var kjent for alltid å mene noe, og var fåmælt når han snakket. Han var stille når det ikke var noe å si, og var både relevant, klok og ærlig når han sa noe for å belyse en sak. Han ble ansett for å ha vært en ekte, broderlig, seriøs, oppriktig, elskverdig, hyggelig, omgjengelig og spøkefull mann.”

    Profeten (s) likte å isolere seg i en grotte ved navn Hira. Før han ble utnevnt som profet, kunne han oppholde seg der mange netter på rad.

    Han var aldri falsk, drakk aldri alkohol, bøyde seg aldri for en statue eller idoler, og han sverget aldri eder ved dem, eller ga dem offergaver. Han var sauegjeter for en flokk sauer som tilhørte folket hans.
    Profeten (s) sa: ”Hver profet utnevnt av Gud var sauegjeter over en flokk sauer.” Følgesvennene hans spurte: ”Selv du, O Guds sendebud?” Han sa: ”Ja, jeg tok vare på en flokk sauer for folkene i Mekka.” (Bukhari 2143)

    Profeten Mohammad (s) fikk den guddommelige åpenbaringen i grotten, Hira, da han var førti år gammel. Aishah, de troendes mor, må Gud være fornøyd med henne, sa:

    ”Det første Guds sendebud mottok da han var i grotten Hira, i Mekka, var gode visjoner [drømmer]. Hver gang han hadde en drøm, ble den sann og tydelig, som brytningen ved daggry. Guds sendebud elsket å være alene for å meditere. Han oppholdt seg i grotten i lange perioder, både dager og netter, før han returnerte tilbake til familien. Når han kom tilbake til sin kone Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, fikk han en ny forsyning med mat og gikk tilbake til den samme grotten for å fortsette mediteringen.”

    Sannheten kom til han mens han var i grotten Hira. Engelen Gabriel, fred være med han, kom til Mohammad og kommanderte han til å lese. Mohammad svarte: ”Jeg kan ikke lese!” Gabriel, fred være med han, omfavnet Mohammad til han ikke kunne puste, slapp han og sa: ”O Mohammad! Les!” Igjen svarte Mohammad: ”Jeg kan ikke lese!” Gabriel, fred være med han, omfavnet Mohammad for andre gang. Han beordret han for tredje gang til å lese, og da han ikke gjorde det så omfavnet Gabriel, fred være med han, han så hardt at han ikke kunne puste, slapp han så og sa:
    (Les! I din Herres navn! Som skapte, skapte mennesket av en blodklump. Les! Din Herre er Den Mest Sjenerøse.) [Koranen, 96:1-3]

    returnerte Guds sendebud skjelvende hjem og sa til Khadijah, må Gud være fornøyd med henne: ”Dekk meg til, dekk meg til!” Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, dekket Mohammad til han følte seg bedre og fikk fortalt hva som hadde skjedd i grotten Hira. Han sa, ”Jeg var redd for meg selv og mitt velvære”.

    Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, sa overbevisende til han: ”Ved Gud! Du trenger ikke bekymre deg! Gud Den Opphøyde vil aldri ydmyke deg. Du er god mot dine bekjente og slektninger, du hjelper de fattige og trengende, du er sjenerøs og gjestfri mot dine gjester og du hjelper mennesker som er i nød.”


    Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, tok Mohammad med til sitt søskenbarn Waraqah bin Nawfal bin Asad bin Abdul Uzza. Denne mannen ble kristen i uvitenhetens tid og han var en skribent som skrev den bibelske skriften på hebraisk. Han var en gammel mann som ble blind den siste tiden av livet sitt. Khadijah, må Gud være fornøyd med henne, sa til sitt søskenbarn: ”O søskenbarn, hør på hva din nevø Mohammad skal fortelle deg!” Waraqah sa: ”Hva er det du har sett kjære nevø?”

    Guds sendebud informerte han om hva han hadde sett i grotten Hira. Da Waraqah hørte dette sa han, ”Ved Gud! Dette er engelen Gabriel, fred være med han, som kom til profeten Moses, må Gud opphøye hans navn. Jeg skulle ønske jeg var i livet når ditt folk driver dere bort fra Mekka!”
    Guds sendebud ble forbauset: ”Kommer de til å drive meg ut av Mekka?!” Waraqah bekreftet dette og sa, ”En mann har aldri brakt en beskjed lik den du er pålagt, uten at hans folk har ført krig mot han. Hvis jeg er vitne til dette så vil jeg støtte deg.”
    Waraqah levde kun en kort periode etter denne hendelsen. Åpenbaringen stoppet også en stund. (Bukhari #3)
    Kapitlet i Koranen, sitert ovenfor i hadith’en markerer begynnelsen da han ble utnevnt til profet. Gud, Den Opphøyde åpenbarte da til han: (O du (Mohammad) som er innhyllet [i klær], Reis deg og advar[ditt folk] Og lovpris din Herre (Gud), Og hold dine klær rene!) [Koranen, 74:1-4]
    Dette kapitlet i Koranen markerer begynnelsen da han ble utnevnt til sendebud.
    Da dette kapitlet ble åpenbart i Koranen, begynte profeten å påkalle folk til islam i full offentlighet, og han begynte med sitt eget folk først. Noen av dem nektet ubøyelig å høre på han, fordi han kalte dem til noe de aldri hadde opplevd før.

    Islams Deen er en komplett livsstil som behandler religiøse, politiske, økonomiske og sosiale anliggende. Islams Deen kalte dem ikke bare til å tilbe Gud alene, å forsake alle idoler og ting de tilba. Det de anså behagelig, som å forbruke renter, bruke rusmidler, drive med utukt og gambling, ble forbudt. Folk ble bedt om å være rettferdig og ærlig med hverandre, og de skulle vite at den eneste forskjellen mellom dem var gjennom gudfryktighet.

    Hvordan kunne Quraish [den edleste stammen blant araberne] tåle å bli behandlet på lik linje med tjenerne! De nektet ikke bare ubøyelig å akseptere islam, men de skadet han og beskyldte han for å være en gal person, en trollmann og en løgner. De beskyldte han for handlinger som de aldri ville turt å beskylde han for før islam kom. De provoserte de uvitende massene mot han, de skadet han og torturerte ledsagerne hans.

    Abdullah ibn Masood, må Gud være fornøyd med han, sa: ”Mens profeten sto i bønn nær Kabah, satt det en gruppe fra Quraish på sitteplassen deres og en av dem sa: ’Ser du denne mannen? Kan noen hente skitt og søle og de blodige innvollene til den og dens kameler, vente til han bøyer seg nesegrus og så plassere det mellom skuldrene hans?’ Den sjofleste blant dem meldte seg frivillig til å gjøre det. Da profeten bøyde seg nesegrus, la han skitten over skuldrene hans, slik at profeten ble værende i knefall. De holdt på å falle over hverandre av latter. Noen dro til Fatimah, må Gud være fornøyd med henne, som var en ung jente, og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun skyndte seg til profeten og fjernet den anstøtelige massen fra ryggen hans, så snudde hun seg rundt og forbannet Quraish’ene som satt der. (Bukhari #498)

    Munib al-Azdi sa: ”Jeg så Guds sendebud i uvitenhetens tid, han sa til folket: ’Hvis dere vil bli belønnet, si at det ikke finnes noen annen gud enn Gud, verdt tilbedelse.’ Han ble spyttet i ansiktet, han fikk jord kastet i ansiktet sitt, og de forbannet han. Hver gang en viss ung jente kom med en stor beholder med vann, brukte han å vaske ansiktet og hendene sine og si: ’O datter, ikke vær redd for at din far vil bli ydmyket eller rammet av fattigdom.’ ” (Mu’jam al-Kabeer # 805)

    Urwah ibn az-Zubair sa: ”Jeg ba Abdullah ibn Amr al-Aas å fortelle meg om den verste hendelsen som ble gjort mot profeten Mohammad, Guds Sendebud”, han sa: ”Uqbah ibn Muait kom mot profeten mens han utførte bønn nær Kabah og vridde klesplagget hans rundt nakken hans. Abu Bakr, må Gud være fornøyd med han, nærmet seg fort og grep Uqbah’s skulder, skjøv han vekk og sa: ’Dreper du en mann fordi han sier at Gud er hans Rabb, og klare tegn har kommet til deg fra din Rabb?’ ” (Bukhari 3643)

    Disse hendelsene stoppet ikke profeten fra å gi Dawah. Han kalte til islam de mange stammene som kom til Mekka for Hadj. Noen få av folkene fra Yathrib, som i dag er kjent som Medina, var troende, og de lovte å hjelpe og støtte han hvis han valgte å dra med dem til Medina. Han sendte Mosab ibn Umair, må Gud være fornøyd med han, med dem, og for å lære dem om islam.
    Etter alle vanskelighetene som muslimene fra Mekka fikk fra sitt eget folk, lot Gud dem emigrere til Medina. Folkene i Medina hilste på dem og tok i mot dem på en enestående måte. Medina ble hovedstaden i den islamske staten og stedet som Dawah ble spredt fra.

    Profeten bosatte seg der og lærte folkene Koranresitasjoner og islamsk rettslære. Innbyggerne i Medina var svært rørt og beveget over profetens manerer. De elsket han høyere enn seg selv, de skyndte seg for å tjene han og brukte alt de hadde på hans vei. Samfunnet var sterkt og folkene der var rike angående iman (tro) og de var veldig glade. Folkene var glade i hverandre og sann broderlighet var tydelig. Alle var likestilt, de rike, de noble, de fattige, svarte og hvite, arabere og ikke-arabere. Alle ble regnet som likeverdige i Guds Deen og det ble ikke gjort noen forskjell på dem, unntatt gjennom gudfryktighet.

    Da Quraish fikk vite om profetens Dawah og at den hadde spredt seg, kjempet de mot profeten i den første kampen mot islam, som var Slaget ved Badr. Denne kampen var mellom to grupper som var ulik i forberedelse og våpen. Muslimene var 314 stykker og hedningene var 1000 stykker.
    Gud lot profeten og ledsagerne hans seire. Etter denne kampen var det flere kamper mellom muslimene og hedningene.

    Etter åtte år klarte profeten å klargjøre en hær med 10 000 menn. De rykket frem mot Mekka og erobret byen. Han beseiret folket sitt, som hadde skadet han og torturert ledsagerne hans på alle mulige måter. De hadde til og med blitt tvunget til å rømme for livet og levne eiendommene og formuene sine. Dette året ble kalt ”Erobringens år.” Gud, Den Opphøyde sier:(Når Guds hjelp kommer (til deg, O Mohammad mot dine fiender) og seieren (mot Mekka), og du ser menneskene entrer Guds Deen (Islam) i hopetall, så lovpris da din Rabb og be om Hans tilgivelse. Sannelig, Han er Den Ene som aksepterer anger og som tilgir.) [Koranen, 110:1-3]

    Han samlet folkene fra Mekka og sa til dem:”Hva tror dere at jeg vil gjøre med dere?” De svarte: ”Du vil kun gjøre noe vennlig, du er en snill og sjenerøs bror og en snill og sjenerøs nevø!” Profeten (s) sa: ” Gå, dere er fri til å gjøre som dere vil.” (Baihaqi #18055)

    Dette var en av hovedgrunnene til at så mange av dem aksepterte islam. Profeten returnerte til Medina. Etter en tid dro profeten mot Mekka med 114 000 ledsagere og utførte Hadj. Denne Hadj er kjent som ”Hadjjatul-Wadaa” eller ”Avskjeds Hadj” siden profeten aldri utførte flere pilegrimsreiser, han døde kort tid etterpå.

    Profeten (s) døde i Medina den tolvte dagen i Rabi ath-thani, det ellevte året etter Hijrah, og han ble også begravd der. Muslimene ble sjokkert da de hørte om hans død, noen av ledsagerne trodde ikke på det! Omar, må Gud være fornøyd med han, sa: ”Enhver som sier at Mohammad er død, vil jeg halshogge!”

    Abu Bakr, må Gud være fornøyd med han, ga da en tale og leste Guds (y) ord: (Mohammad er kun et sendebud. Andre sendebud har gått bort før ham. Hvis nå han dør, eller drepes, vil dere da snu tvert om? Den som snur tvert om skader ikke Gud det minste, men Gud vil belønne de takknemlige.) [Koranen, 3:144]

    Da Omar, må Gud være fornøyd med han, hørte dette verset, stoppet han med å si det han sa, siden han var veldig ivrig etter å bruke Guds regler.
    Profeten ble 63 år gammel. Han bodde i Mekka i førti år før han ble utnevnt som profet. Etter at han ble utnevnt, bodde han der i tretten år til, og kalte folk til Tawheed (sann monoteisme). Han emigrerte til Medina og bodde der i ti år. Han fikk kontinuerlig åpenbaringer helt til Koranen og islams Deen var komplett.

    George Bernard Shaw sa:
    ”Jeg har alltid verdsatt religionen til Mohammad på grunn av dets vidunderlige livskraft. Det er den eneste religionen som ser ut til å være universell og som passer til alle samfunn gjennom alle tidsepokene. Jeg har spådd at troen til Mohammad vil bli akseptert, som den allerede har begynt å bli i dagens Europa. Om det var uvitenhet eller trangsynthet, så svartmalte middelalderske og kirkelige Muhammedanerne. De ble trent til å hate både mannen Mohammad og religionen hans. I deres øyne var Mohammad antikrist. Jeg har studert denne vidunderlige mannen og etter min mening er han langt ifra en antikrist, han må bli kalt frelseren av menneskeheten.” ( Encyclopedia of Seerah, for Afzalur-Rahman )

  • Beskrivelse av profeten (s)

    ind, datteren til Abu Haalah at-Tamimi, må Gud være fornøyd med henne, beskrev Guds profet slik:
    ”Guds sendebud var en oppsiktsvekkende mann som var høyt respektert av de som så han. Ansiktet hans glødet som fullmånen. Han var middels høy, ikke for høy eller for kort. Han hadde et stort hode, bølget hår og han brukte å ha midtskill hvis håret ble langt, men under normale omstendigheter vokste aldri håret under øreflippene. Han var ved god helse.
    Pannen var bred og øyenbrynene var naturlige, og ikke sammenvokst. Det var en blodåre mellom øyenbrynene hans som svelte opp når han var sint. Nesen var rett med litt høy neserygg og en spesiell glød. Han hadde bart og et tykt skjegg med myke kinn. Munnen var litt stor og tennene hadde mellomrom. Hans nakke var velformet, som en dukke, og huden var lys og sølvblank.
    Han var moderat bygd, sterk, med mage og bryst som var likt stilt, bredt bryst og brede skuldre. Leddene var store, huden var hvit og han hadde hår fra slutten av brystbenet til navlen, på armene, og på skuldrene, men ingenting på brystet. Underarmene var store og håndflatene brede. Hendene og føttene var korte og fingrene hadde moderat lengde. Føttene var flate og glatte, og siden føttene var så glatte, ville ikke vannet feste seg.
    Han gikk med lange skritt, på en grasiøs måte; han løftet føttene og slepte ikke på dem. Når han snudde seg, snudde han ikke bare på hodet, men hele kroppen. Han gikk bestandig med senket blikk, og han så mer ned på jorden enn opp på himmelen. Han stirret ikke på ting, men kastet bare ett blikk på det. Han var bestandig den første som hilste når han møtte noen.”

    Noen spurte: ”Beskriv hvordan han snakket.” Hind sa:
    ”Profeten så trist ut mesteparten av tiden og satt i dype tanker. Han hvilte aldri helt og han snakket kun hvis han var nødt. Hver gang han snakket, startet og avsluttet han ytringene sine med Guds navn. Han snakket tydelig og hadde kun meningsfylte, korrekte og nøyaktige ytringer slik at ingen kunne forvrenge det han sa.
    Han var ytterst snill og omsorgsfull og han fornærmet aldri noen. Han var takknemlig for hver velsignelse Gud skjenket han, uansett hvor bitte liten den var. Han bagatelliserte aldri noe. Han verken kritiserte eller skrøt av mat han smakte. Han ble aldri opprørt angående verdslige saker. Han ble veldig sint hvis det ble begått urett mot en person og sinnet hans avtok ikke før uretten var ordnet opp i. Han ble ikke sint om noen gjorde urett mot han og han hevnet ikke seg selv. Når han pekte, så pekte han med hele hånden.
    Når profeten snakket, trommet han med den venstre tommelen på den høyre håndflaten, og når han ble overrasket slo han hånda si. Når han var sint, snudde han ansiktet vekk og når han var glad og fornøyd senket han blikket. Nesten all latter ble gjort kun med ett smil og tennene så ut som en rad av perler når han smilte.”

    Al-Husain, må Gud være fornøyd med han, sa: ”Jeg spurte min far om hvordan profeten entret hjemmet, hvordan han dro og om manerene generelt.” Al-Husain sa: ”Jeg spurte min far om hvordan profeten brukte tiden sin hjemme og hvordan han delte opp tiden.” Han svarte: ”Han delte opp tiden i tre deler, en del for Guds sak, en del for hans familie og den tredje mellom seg selv og folkene. Han skjulte ingen råd eller veiledninger for noen av dem.

    Han brukte den delen han hadde tildelt sin Ummah (nasjon) ved å ta seg av behovene deres ifølge deres religiøse status og behov. Han lærte dem det som var til nytte for dem og deres Ummah (nasjon) og informerte dem om hva de trengte. Han brukte å si til dem: ’La de som er tilstede overbringe det de har lært til de som er borte, og informer meg om hva de som ikke kan være med på denne samlingen trenger, fordi: ’den som informerer en hersker om en persons tilstand, han vil Gud erklære at han er på broen på Oppstandelsens Dag.’ ”

    Al-Husain, må Gud være fornøyd med han, sa videre: ”Jeg spurte min far om profetens manerer når han var utenfor hjemmet?” Han svarte: ”Han passet på tungen sin *fra tomt prat+ og han ga oppriktig rådgivning slik at han ble i stand til å samle og forene folk. Han æret den sjenerøse, snille og edle personen blant hvert folkeslag og han anklaget dem for det folket gjorde. Han advarte folk mot synder og han passet også på seg selv, men han rynket aldri pannen og skulte mot dem. Han spurte om folks situasjon og ga befalinger med det gode og forbydde det onde.

    Han var tilbakeholden i sine saker og han kastet aldri bort muligheten til å påminne sine ledsagere, og å gi dem oppriktig rådgivning. Han var forberedt på alle slags saker, holdt fast ved sannheten og var ikke ubetenksom. De folkene som satt nærmest han var de beste blant dem. Den beste ledsageren var han som ga det beste rådet. Den ledsageren som var høyest i rang var han som støttet og hjalp han på beste måte.”

    Al-Husain, må Gud være fornøyd med han, sa: ”Jeg spurte min far om hvordan profeten oppførte seg i samlingene sine, og han sa at Guds sendebud verken reiste seg opp eller satte seg ned uten å nevne Guds navn. Han forbydde å utpeke en bestemt plass til en person slik at han ville se på den som sin egen. Han satte seg der det var plass og han beordret også andre til å gjøre det samme når de entret en samling.

    Han delte tiden sin likt og rettferdig blant ledsagerne som satt med han. Den personen som satt nær profeten fikk følelsen av at han var den viktigste og mest elskede personen av profeten.
    Hvis en person kom for å spørre han om noe, brukte han aldri å skynde på han. Han fikk spørre om det han trengte og han kunne gå i sitt eget tempo. Profeten sendte aldri noen bort tomhendt, han brukte å si noen gode ord til han hvis han ikke kunne oppfylle forespørselen hans.
    Han hadde ett åpent hjerte og ett åpent sinn. Han ble regnet for å være som en snill og omsorgsfull far til alle og i hans øyne var alle likestilte. Samlingene hans var om kunnskap, iherdighet, tålmodighet, beskjedenhet og tillit. Ingen hevet stemmen og ingen snakket ondt om noen andre i nærværet til Guds sendebud.
    De som satt i samlingen behandlet hverandre med ydmykhet, de respekterte de eldre, var barmhjertig mot de unge og de respekterte fremmede.”

    Han delte tiden sin likt og rettferdig blant ledsagerne som satt med han. Den personen som satt nær profeten fikk følelsen av at han var den viktigste og mest elskede personen av profeten.
    Hvis en person kom for å spørre han om noe, brukte han aldri å skynde på han. Han fikk spørre om det han trengte og han kunne gå i sitt eget tempo. Profeten sendte aldri noen bort tomhendt, han brukte å si noen gode ord til han hvis han ikke kunne oppfylle forespørselen hans.
    Han hadde ett åpent hjerte og ett åpent sinn. Han ble regnet for å være som en snill og omsorgsfull far til alle og i hans øyne var alle likestilte. Samlingene hans var om kunnskap, iherdighet, tålmodighet, beskjedenhet og tillit. Ingen hevet stemmen og ingen snakket ondt om noen andre i nærværet til Guds sendebud.
    De som satt i samlingen behandlet hverandre med ydmykhet, de respekterte de eldre, var barmhjertig mot de unge og de respekterte fremmede.”

    Guds sendebud var særdeles tålmodig når han hørte på en fremmed med vanskelig dialekt eller aksent. Han spurte aldri den som snakket om noe før han hadde snakket ferdig. Han forstyrret aldri en som snakket før han var ferdig med uttalelsen og stoppet av seg selv eller reiste seg opp for å gå. Guds sendebud brukte faktisk å sende ledsagerne sine for å hjelpe de som ønsket hjelp.” (Baihaqi)